Mennesker har visnet hen på kort tid etter at pensjonisttilværelsen har seget inn over dem. Depresjoner og fysiske helseplager har plutselig meldt sin tilstedeværelse og gjort livet surt når vekkeklokka ikke lenger har kalt til jobb. Men dette gjelder på ingen måte for Terje Engen, 62 og et halvt…
Beklager den negativt ladede innledningen i denne artikkelen. Den var ment som en oppbygging mot noe langt mer positivt og oppløftende. Målet var å beskrive omtrent den følelsen man får når man møter den musiserende, joggende og diktskrivende herr Engen utenfor blokka han bor i på Halmstad. Mannen stråler av lykke og overskudd og deler om seg med smil og hygge. Han er absolutt ikke lei for å ha gått over i pensjonistenes rekker.
-Jeg forsøker å lage tekster som betyr noe for meg og som kan få betydning for andre, sier Terje og er svært rask til å komme inn på temaet musikk. Journalisten vil heller begynne med litt småprat rundt alderdom og pensjon og spør om ikke overgangen var stor for mannen som har vært sersjant i fem år, jobbet på SEAS i ti år, på Verven i seks år, Moss Aktiemølle i noen år for så å avslutte sine arbeidsdager etter 21 år på Idun.
-Tja, det var vel en liten overgang for søvnen sin del. Jeg var jo vant med å stå opp midt på natta, men dette har gått seg til. Tenk å få være så privilegert som det jeg er. Jeg får gå hjemme og kose meg, bestemme selv hvor lenge jeg vil være våken og når jeg vil stå opp. Og så dumper det en lapp ned i postkassa en gang i måneden og da har jeg pengene jeg trenger til å leve. Nei, jeg er heldig. Jeg vil gjøre noe fornuftig ut av de årene jeg har igjen og har ikke noe behov for å gå rundt og klage, sier den bebartede herren som knapt ser ut som han har passert 50.
Han er født i Hof i Solør, har hatt sine opp- og nedturer, men aller flest oppturer i løpet av de 43 årene han har vært gift med sin kjære Eldbjørg, han har tre barn på 40, 41 og 42 år og har det veldig godt sammen med dem. Han har barnebarn å ta seg av og foreldre som bor like over gaten og som er veldig glade for å få hjelp til gressklipping, snømåking og lignende. –Vi er en godt sammensveiset familie som bryr seg om og tar seg av hverandre. Barna er hjemom støtt og jeg er stadig en tur over veien. Det viktigste for meg er å få være tilstede i barnas og barnebarnas liv. Å være tilgjengelig for dem, passe barn og å være bestefar.
-Og så forsøker jeg å få reist litt sammen med kona. Vi har jo frihet til det nå når vi begge går hjemme og koser oss, sier han mens han sitter der med diktboka si i fanget. Ja, for han har, for egne midler, fått trykket opp og bundet inn en samling av sine egne dikt. Disse er delt ut til familie, venner og kjente og sannelig ligger det ikke noen på restauranter og andre offentlige steder rundt i landet også.
Man skulle egentlig ikke tro at en så familiekjær person hadde tid til det, men Engen har faktisk flere hobbyer som han krydrer hverdagen med. Han komponerer egne låter som han setter egne tekster til, synger og spiller andres sanger, leser historie og filosofi og småsamler litt på kunst, keramikk, høner og utvalgte antikviteter sammen med Eldbjørg. Noe av musikken er han i ferd med å spille inn i studio og du skal ikke se bort ifra at hans bedehusblues uten religiøse undertoner og hans Åge Samuelsen-aktige gladsang med alvorlige tekster blir å høre på en radio eller fra en scene nær deg.
-Ja, jeg har gått i studio hos Petter på Stordahl Musikk og spilt inn både egne og andres låter. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom barnebarna og meg og jeg er ikke sikker på hva jeg skal bruke det til enda. Men nå har jeg i hvert fall gjort det, sier han og plukker fram gitaren. Han avslører en human formidlingslyst basert på tatermusikalske tradisjoner uten at han selv har noe spesielt forhold til dette. Men han avslører også humor og finurlig tankegang. Er han en alvorlig klovn uten scene?
-Det kan nok være riktig oppfattet. Mange synes vel jeg er litt sprø, men sprellene mine blir allikevel godtatt. Jeg har selvtillit, men mangler muligens litt ”ett eller annet”. Jeg tar tingene som de kommer fremfor å være frampå og be opp å få opptre. Jeg har mye på hjertet og mye av det handler om mennesket. Vi har ingen rett til å dømme andre. Vi har aldri opplevd det de andre har og har dermed ikke noe grunnlag å dømme ut ifra. Og så skal vi framsnakke framfor å baksnakke, formaner mannen som ikke spiser grønnsaker og frukt…
-Det er så mye gift i dette at jeg tror ikke det er sunt lenger. Jeg spiser mye fet mat og så trener jeg jevnlig. Jeg gikk ned 11 kilo på én måned på denne dietten… Jeg har bestandig gått litt mot strømmen. Også på dette feltet. Dietten har vist seg riktig for både min far og meg i hvert fall.
Han ser uforskammet fresk ut og tror selv at sin gode helse har både med dietten, alle interessene, treningen og det at han omgås mye med yngre mennesker å gjøre. –Mange av de eldre klager for mye. Vi må utnytte den siste tiden vi har på mest mulig positiv måte og da nytter det ikke å gå rundt og sutre. Og i hans dikt ”Sosial fobi” finner vi setningen ”Håpløshetens tanke den skapes i oss selv”. En tanke han i hvert fall ikke har funnet i eget hode…
-Jeg har alltid hatt et snev av tro inni meg og jeg har ofte bedt til Gud. Men jeg fant ingen godhet i ham da et av våre barnebarn døde bare åtte måneder gammel. Jeg er nå et sterkt tvilende menneske som baserer sin tvil på stor skuffelse. Jeg tenker ofte på døden, men er veldig fornøyd med livet mitt så langt og tror jeg skal klare å utnytte også de årene jeg har igjen på en fin måte. Jeg vil gjerne bli husket etter døden og har begynt å notere ned litt av egen historie i bokform. Dette burde flere gjøre, avslutter en sprudlende Terje Engen, 62 og et halvt.